Kjempeflaks ga kjempefisk
To hundre meter bak båten kommer kjempen plutselig opp
Utenfor sesongen og med bare en dag på sjøen får vi alle fiskeres bønn oppfylt; ”Herre, la meg fange en fisk så stor, at jeg slipper å lyve når jeg forteller om den”. Vi, som er mest vant til fjellørret, tok hver vår blue marlin på 160 og 190 kilo! Eventyret skjedde i farvannene utenfor Guadeloupe i Fransk Vest-India sist sommer.
-Det der er ingen fisk, sa skipper Amaury, -en sko kanskje, eller en stokk. Men Dieter, som sitter med stanga, fortsetter å sveive inn. Og etter en stund skimter vi noe blankt nede i vannet. Amaury får fart på seg og utstyrt med klepp hopper han ned på badeplattformen, og noen øyeblikk senere ligger det en vel halvannen meter lang fisk på dekket. For oss ser den ut som en gigantisk horngjel. -Det er en ”swordfish, sier skipperen, og anslår den til å veie et sted mellom 15 og 20 kilo.
Vi stirrer storøyde på den. Vi fisker mest ørret og smålaks, og dette er den største fisken noen av oss hadde fått. Dieter er i den sjuende himmel over å ha fått oppleve det.
-Det er ikke ofte vi ser dem, fortsatte skipperen. -I disse farvannene tas det ikke mer enn 8 – 10 stykker i året.
....i paradiset med dårlige odds....
Dieter og jeg befinner oss på båten ”Teaser” like vest for Basse Terre, den vestligste av de to hovedøyene på Guadeloupe, og vi er ute på skikkelig havfiske for første gang. Vi har allerede vært på øya et par uker og har forhørt oss om mulighetene til å komme utpå, men opplysningene vi har fått er ganske nedslående: Det er små sjanser for å få havets storvilt framfor noe, blue marlin, på kroken. Sesongen for denne kjempen i sverdfiskfamilien starter ikke før i september/oktober i denne delen av Karibia. Da kommer først de store eksemplarene inn. De som veier 120 til 150 kilo eller mer. Senere, i november/desember kommer de mindre som har vekter rundt 60 til 80 kilo. Ikke direkte småfisk det heller, sett med våre øyne. Sesongen varer ut januar og februar for så å dabbe av.
Blue marlin er en pelagisk rovfisk som vandrer mellom Det Karibiske hav og kysten av det sørlige Afrika. Men den finnes også i de andre verdenshavene, og de største eksemplarene tas i Stillehavet utenfor Hawaii. Men vi befinner oss altså på Guadeloupe, og tidspunktet er begynnelsen av juli. Så sjansene for blue marlin ligger, som det så optimistisk blir uttrykt, et sted mellom ”slim and none”. Likevel slår vi til på et tilbud fra skipper Amaury Carlier. ”Teaser” er en 37 fot lang daycruiser med flybridge og alle bekvemmeligheter og utstyrt med to 350hk dieselmotorer - mer enn tilstrekkelig for å dra snerken av kakaoen.
«Teaser»
.....men det begynner ikke så verst....
Så vi møter opp på avtalt sted en tidlig morgenstund. Skipper Amaury starter opp motorene og legger kursen ut mot feltet. På vei ut klargjør Rosnel, den dyktige altmuligmannen ombord, de seks fiskestengene. Det blir fisket med korte kraftige havfiskestenger hvis størrelse og aksjon minnet om hesjestaur, og på disse er det montert sneller som ved første øyekast kunne forveksles med et ankerspill. De siste 4-5 metrene av snøret blir lagt dobbelt, og i enden fester Rosnel en 30 cm lang blekksprutimitasjon. Denne skjuler to kroker som vi uten videre kunne ha festet skaft til og brukt som klepp hjemme. Til disse blir det festet hel fisk på ca halvkiloen. Disse fiskene er svært like vår hjemlige horngjel. Så blir det hele lempet på sjøen. For å holde snørene klar av hverandre går de ut via 5-6 meter lange bommer på hver side av båten.
Det som forundrer oss er den korte snørelengden som blir brukt under dorgingen. De nærmeste henger bare ca 25 meter bak båten, og de lengst unna er under 100 meter bak. Dorgingen foregår i en for oss forrykende fart, anslagsvis 10 knop, og vi kan se alle tacklene danse i vannskorpa bak båten.
Når alt er vel ute gir skipperen oss en leksjon i hva vi skal gjøre ifall vi får noe. På med selen, opp i stolen, ta spenntak med føttene og så pumpe og sveive, pumpe og sveive. Joda det skal vel gå, en og annen storsei har man jo tatt. Vi slår mynt og krone om hvem som skal få ta den første fisken. Dieter vinner. Så da er det bare å vente på at noe skal skje. Klokka er blitt 10 på formiddagen og vi kan hengi oss til å nyte turen, 30 graders varme og beundre det tropiske regnskogs-landskapet inne på land. Og gjøre dype innhugg i kassa hvor diverse drikkevarer ligger på is.
Så tar den förste fisken. Skipperen kommer som en rakett ned fra flybridgen og tar stanga. Dieter får på seg vesten og setter seg i stolen. Rosnel jobber som en gal for å få inn resten av snörene. Så får Dieter stanga og begynner å jobbe. Det tar ham vel et kvarter å få denne förste fisken ombord. Den lar seg snilt og rolig sveive inn, det er derfor skipperen mener at det måtte være noe annet enn fisk. Men Dieter er fornøyd. Det er jo tross alt i særklasse den største fisken han har fått til da.
Carsten jobber med den første marlinen
.....og så begynner alvoret....
Stedet vi dorger er en banke på et par kilometers lengde, og vi går i en stor oval rundt den. Det ligger flere lokale fiskere der ute. I små åpne båter på 16-18 fot med kraftig maskineri, gjerne to 60-hesters påhengsmotorer, driver de fiske med ståsnører og agn. Vi spør skipperen om de ikke oppfatter oss som inntrengende konkurrenter, men han forteller at de lokale fiskerne fisker på dypet og vi fisker i overflaten.
-Og av og til går blue marlin i dypet, da vinner de, av og til i overflaten, da vinner vi. Og vi samarbeider når det trengs.
Så plutselig står en av stengene i en bue bak båten. Igjen er Amaury der som et lyn. Denne gangen er det min tur til å spenne på meg vesten og sette meg i stolen.
-This is Blue Marlin sier han idet jeg får stanga; -and it´s big!
Når jeg kikker på snella ser jeg at det allerede må ha blitt dratt ut flere hundre meter snøre. Jeg begynner å sveive. Pumper og sveiver. Ingen sjans til bare å sveive inn. Det må pumpes. Jeg får noen meter inn på snella. Så får jeg se et syn jeg neppe noengang kommer til å glemme. Opp fra dypet, 300 meter bak båten, skyter kjempefisken rett i været! Det ser ut som om den henger stille i lufta et øyeblikk, før den i sakte bevegelse legger seg overende med et kjempeplask. Det går noen sekunder, og så skjer det samme igjen. Synet får meg ut av fatning et øyeblikk. Den er svær! Den er DIGER!
Jeg fortsetter å pumpe og sveive, og meter for meter tar jeg inn snøre. Rosnel har tatt plass ved kontrollpanelet nede på dekk og hjelper meg. Hver gang han ser at fisken nærmer seg båten gir han på fremover og hver gang den trekker ut snøre bakker han. Det gjør jobben min litt lettere. -Det viktigste” sier Amaury, -er å holde snøret stramt til enhver tid.
Jeg gjør mitt beste, men det gjør fisken også, så det veksler mellom at jeg får inn noen meter og at den drar ut noen meter. Men alt i alt er det jeg som får inn flest meter, og etter en halvtimes slit ser jeg gummistrikken som snøret var festet til bommen med, og som røk da fisken bet på. Nå vet jeg at det bare er 50 meter igjen. Amaury gjør klar den største kleppen jeg har sett og klatrer over rekka og ned på badeplattformen. Jeg jobber så svetten siler med å få den inn de siste metrene. Så kommer den dobbelte fortommen opp av vannet. Bare noen meter til nå så...
Da viser det seg at det fremdeles er krefter igjen i kjempen. I et eneste langt utras forsvinner 200 meter fra ei hylende snelle. Det er bare å begynne på’n igjen. Pumpe og sveive, pumpe og sveive. Jeg begynner å merke kjøret. Det er steikende sol og 30 varmegrader, så svetten siler rikelig. Dieter er der med vannflaska og jeg tar noen slurker med jevne mellomrom. Sakte kommer fisken nærmere båten igjen. Amaury gjør seg klar. Gummistrikken kommer til syne, og etter en stund også den dobbelte fortommen. Fisken er nå helt oppe i vannflaten, og idet den skal til å stikke ivei fremover langs båtsida får Amaury satt kleppen i den. Selve kleppen er festet til et rep og skaftet løsner med en gang kleppen er satt fast. Nå er det to mann som drar i tauet og jeg kan bare bivåne resten. En port i sida blir åpnet og så drar de fisken opp og inn på dekk.
Carstens marlin blir dradd ombord
Jeg er forholdsvis utslitt der jeg sitter i stolen og ser dette monsteret som blir slept inn. Det er en imponerende fisk. Vakkert blå og brun i fargen, med store øyne og ”sverd” på 60-70 cm. Både Amaury og Rosnel er fornøyde. Dette er den nest største blue marlin som har vært ombord i denne båten. Den blir av dem begge anslått til å være rundt 160 kilo. Etthundreogseksti kilo!! Jeg har skutt både rein og hjort i hjemme i Norge, men nå har jeg fått en fisk som er större enn noe av det jeg hadde båret hjem fra fjellet. Det er ikke til å tro.
.....With a little help from our friends..
Redskapen blir satt ut igjen, og vi fortsatter å sirkle rundt banken. Så får Amaury en melding på mobiltelefon fra en av de lokale fiskerne om at det er observert en blue marlin noe lenger sør. -Den tar vi svarer han kjekt og legger om kursen. Når vi kommer dit er det ingenting å se, men så...
Plutselig står ei stang i bue, og like plutselig har Amaury tatt stanga. Dieter får på seg utstyret og Rosnel drar inn resten av stengene.
Dieter gjør seg klar
Så følger en reprise av det som har skjedd tidligere. Først et langt utras, så opp for å vise seg et par ganger. Deretter vel tre kvarters kamp før den er inne ved båten. Og presis som forrige gang, to meter fra båten tverrsnur fisken og drar avgårde med et par hundre meter snøre. Så er det for Dieter å pumpe og sveive igjen. Men så forandrer den oppførsel. Fra å ta noen mindre utras fra tid til annen, drar den nå ut noen meter med helt jevne mellomrom. Amaury rynker panna og kjenner etter på snøret.
-Denne er død, erklærte han.
- Død?
-Ja, disse fiskene er avhengig av en viss fart igjennom vannet for å få nok oksygen, og når de blir holdt igjen som nå så dør de rett og slett av hjertesvikt og synker.
Vi ser på snøret. Det står nesten loddrett ned i vannet og det er 400 meter ute. -Det er bare å begynne å dra, sier han. Så henter han en stang til og slipper ned en anordning som gjør at to stenger kan pumpe og dra samtidig. I tillegg utstyrer Rosnel seg med hansker, og drar manuelt så å si. Likevel tar det en liten time å få den opp. Da kommer den med buken i været, og blir slept ombord. Denne er enda større. Vekten blir anslått til 190 kilo! Dieter er storfornøyd, først swordfish’en, som nå fortoner seg som yngel, og så denne kjempen.
Selv om klokken bare er fire på ettermiddagen sier vi oss fornøyd med dagen.
Skipperen heiser tre flagg i masten, ett for hver av de tre fiskene. Så setter vi kursen mot land. Der blir fiskene sløyet og delt opp før de blir lagt inn på den lokale resturantens fryselager. Avkapp og bein tar lokalbefolkningen seg av, så det er ikke mye som går til spille. Sjøl tar vi med oss sverdene og noen kilo kjøtt tilbake til huset.
På vei hjem i bilen slår det meg at idag er vi virkelig blitt bønnhørt. Opplevelsen er så stor at vi stadig gjentar, både for oss sjøl og andre: Joda, det er ikke løgn, det er sant, hvert eneste ord.
© tekst og foto: Carsten Andersen
publisert i Villmarksliv nr 3, 2003.