Tenk deg en fotballbane hvor målene står 5 kilometer fra hverandre, og at det går en elv imellom dem. Sidelinjer finns ikke. Banen består av bygater, torg, marker og enger, - og elven. Tenk deg videre at antallet spillere på hvert lag er ubegrenset, at effektiv spilletid er 16 timer fordelt over to dager, og at kampen går uten dommer fordi det stort sett bare finns en regel: Det er ikke lov å slå i hjel noen – med vilje.
Shrovetide Football: Man skal være forholdsvis robust for å befinne seg midt i en ”hug”
Ballen som brukes er noe større enn en vanlig fotball og er fylt med korkspon for at den skal kunne flyte godt når den havner i elven. Den er rikt dekorert med motiver som gjenspeiler yrket eller interessen til den som setter spillet i gang, den såkalte ”turner-up”.
Fra det lokale hotellet ”The Green Man and Blacks Head”, blir ballen båret i prosesjon gjennom byen, fram til stedet for avkast. Å være den som tar avkastet regnes som en stor ære. Som regel tilfaller æren en lokal kjendis, men i 1928 ble avkastet tatt av den daværende Prince of Wales, senere kong Edward den 8., og siden da er kampens offisielle tittel Royal Shrovetide Football. Man er da ekte britiske royalister, må vite.
Spillet settes i gang på den åpne plassen Shaw Croft midt i byen. Der er det reist en liten tribune som bare brukes ved denne anledning. Først holdes en formaning til spillerne om å holde seg unna kirkegården og gamlehjemmet, og heller ikke ta ballen inn i et motorisert kjøretøy eller skjule den i vesker eller lignende. Deretter følger en unison avsynging av ”Auld lang syne” og deretter ”God save the Queen”. Så settes kampen i gang ved at ballen blir ”turned up”, til de ventende spillerne.
Det blir laget nye baller hvert år .Onsdagens ”turner up” John Harrison har laget Shrovetide fotballer i over tjue år.
Avkastet skjer klokken 14, og så spilles det til klokken 22. Scores det før klokken 17, samles man igjen på Shaw Croft, hvor en ny ball kastes ut til en ny kamp. Dunkes ballen tre ganger mot møllesteinen er det en scoring eller ” the ball is goaled”. Scoringen får ikke gjøres av hvem som helst; bare barnefødte innbyggere av Ashbourne får den æren. Etter kampen blir ballen dekorert igjen, og gitt til målscoreren til odel og eie. Scores det ikke før klokken 22 blir ballen gitt til den som tok avkastet.
Like før klokken 14 står jeg på Shaw Croft sammen med tusenvis av andre og venter på ballen. Folk flest har det trivelig. Både smil og kjappe kommentarer sitter løst. Jeg forsøker å finne ut hvem som spiller på hvilket lag, men det er umulig. Ei heller ser jeg forskjell på spillere og publikum. Men jeg mistenker at noen kraftig bygde karer i rugbyskjorter er spillere. Og idet ballen kastes ut er det ikke lenger tvil. Spillerne stormer mot ballen og publikum holder seg på respektfull avstand.
Shrovetide football: Ute på markene får spillet større fart, men baneforholdene er så som så.
Det er sjelden at ballen sparkes; det minner mer om en uorganisert rugbykamp hvor alle løper etter alle. Men det er et slags system i galskapen. Når ballen befinner seg i noens grep, vil medspillere støtte bakfra og fra siden, mens motspillerne danner en kompakt vegg foran dem. ”A hug” i Shrovetide-jargong. Så forsøker man dels å dytte hele ”hug´en” framover mot eget mål, dels å få ballen løs og sende den til mer lettfotede spillere ute på sidene, som sprinter i vei mot målet. De kommer som oftest ikke langt før noen kaster seg over dem i temmelig brutale taklinger. 
Shrovetide Football: Fra onsdagens kamp, ballen på vei ned Station street
”The hug” kan bevege seg nokså uforutsigbart, noe jeg fikk erfare. Jeg trodde jeg sto trygt i et portrom, men plutselig kom hele mengden mot meg. Jeg ble presset opp mot veggen med et enormt trykk. Det forårsaket brist i et ribben.
Fra Shaw Croft kan spillet bevege seg hvor som helst. I år forsvant det raskt inn i noen bakgårder før down´ards fikk løs ballen og forsvant over et gjerde med den. Hva nå? - Vi prøver Compton Street, sier Paul og så løper vi. Og ganske riktig. På hjørnet av Compton street og Station street møter vi the hug igjen. Ikke lenge etter bryter Up´ards og denne gangen havner spillet i elva.
Shrovetide football: Et fremspill blir brutt rett før ballen havner i tunnelen.
Elva er lagt i tunnel ca 400 meter under deler av sentrum. Ofte forsvinner spillerne inn i tunnelen, og fortsetter kampen i stummende mørke og isvann. Det kan gå lang tid før de sees igjen. Paul mener ballen vil komme ut oppstrøms så vi plasserer oss der. Rett valg igjen. Etter en stund kommer en Up´ard stormende ut, men blir øyeblikkelig taklet og før det har gått tjue sekunder har han femti mann over seg. Men plutselig kastes ballen opp på gatenivå og down´ards får den med seg ut på jordene nord for byen. Her blir det mer fart over kampen, og spillet bølger fram og tilbake over større områder. Ofte kan det være vanskelig å se hvor ballen befinner seg i folkemengden.
- Hvis du vil vite hvor ballen er, så se etter dampen, sier Paul. Og ganske riktig: Fra ”the hug” står det en dampsøyle til værs fra svette spillere.
Shrovetide Football: Du vet hvor ballen er når du ser dampen.
Shrovetide Football: Denne spilleren fikk seg en nedtur, bokstavelig talt.
Kampen i år endte med seier for the down´ards. I tirsdagens kamp befant ballen seg i tunnelen da 16-årige Adam Cundy fikk fatt i den og i ly av mørket fikk den ut på rett side og satte inn en langsprint mot målet i Clifton. Målscorer ble Kevin Clarke, som scoret på dagen 38 år etter at hans far scoret. Onsdagens kamp endte i situasjon som nok kommer til å bli diskutert lenge. Noe før klokken 22 får the up´ards ballen løs og stormer mot målet i Sturston. En tabbe fra komiteens side gjorde imidlertid at det ikke fantes en funksjonær ved målet som kunne verifisere at up´ard David Spencer scoret før klokken 22. Målet ble underkjent, og down´ards utropt til vinnere. Deres første seier på 15 år!
Situasjonen utløste heftige diskusjoner på pubene i Ashbourne: - Ble det scoret før eller etter klokken 22?
Shrovetide Football: Lagene har sine stampuber hvor tidligere års baller er utstilt. Dette er Up´ards pub.